17.07.08 Jotunheimen Rundt ein solskinnshistorie frå Lærdal til Sogndal.
Fredag den 4. juli gjekk Jotunheimen Rundt av stabelen for 18 gong. Også i år hadde underteikna teke eit initativ til å samla ein del ryttarar frå Kultur- og Vintersportsbyen Bergen, som kunne tenkja seg å sykla desse 430 km som eit lag. Interessa for opplegget var stor, og omlag 20 ryttarar samla seg i Lærdal, denne vakre julikvelden for å ta fatt på den lange og slitsome turen over 3 fjellmassiver. Me la opp til eit tidsskjema på 17 timar.
I år var startordninga endra også for dette rittet. Dei som hadde dårlegaste tid starta kl. 21.00, medan me som hadde meir moderate ambisjoner starta i pulje to kl. 21.05. Dette resulterte i at me fekk ein meir moderat start på turen, enn kva som har vore tilfelle tidlegare. Turen opp Lærdalen og opp til Filefjell gjekk i eit akseptabelt tempo for dei fleste av oss. Det var eit relativt stort felt som for over Filefjell. Ved fyrste matstasjon på Øyer, stoppa ein del ryttarar, medan me som for forbi plukka opp ein del ryttarar frå pulje 1 som hadde hatt ein stutt pause. Tempoet vidare langs Vangsmjøsa til Fagernes var over vårt tidsskjema, og me kom til Fagernes ca. ½ time før tidsskjema. Då var det godt med både mat og drikke. Etter ein 10 min. pause drog BCK-gjengen vidare, og ein del ryttarar hengde seg på oss opp mot Beitostølen. Me kjørte rulle der det gjekk ann, og låste rulla i bakkane. Når me kom til Beitostølen låg me framleis godt framføre tidsskjema. Temperatuen denne natta hadde vore svært so behageleg. På Beitostølen byrjar det å blåse litt, og det vart litt kaldare.
Me ville få motvind over Valdresflya. Det var fleire av oss som no merka kjøret, og turen opp mot og over Faldresflya var tung. Temperaturen kraup no under 10 grader. I dette rittet er det slik at når du er fysisk høgast oppe, so er du psykisk lengst nede og det trur eg var tilfelle for fleire av oss. Det var ein fantastisk oppleving å koma over kanten av Flya, og kunne slappa av igjen i det me trilla i stor fart nedover mot Lemonsjøen. Ettersom me hadde kjørt fortare enn skjema, kom me over Valdresflya før solaoppgang. Den store opplevinga fekk me ikkje før litt lengre nede på Flya. Uannsett gav det ein ny livskveit i ein sliten og døgnvill kropp. Ned mot Lemonsjøen klarte me å halda rimeleg høg fart sjølv om det gjekk tyngre for dei fleste av oss. På Lemonsjøen unna me oss ein ekstra lang pause, for å få inn oss nok næring. Rett i koppen frå Toro smakte heilt fantastisk. Det gav ny kveik og nye krefter. Turen vidare ned til Vågavatnet er prega av mykje bratte unnabakkar, og her kjørde med i 1 rekkja av tryggleiksmessig årsaker. Vel nede på hovudvegen igjen samla me oss og kjørte i rulla inn til Lom. Der venta dagens fyrste middag på oss, og gryteretten smakte bedre enn den vanlegvis gjer. Ryttarane kvitta seg me alt dei no ikkje trengde av varme klede. Sola byrja å ta og me rekna med at temperaturen innover Bøverdalen og opp til Sognefjellet vart høg. Me kjørte i samla tropp inn Bøverdalen til fyrste stigning kom, då ville noko av oss sykla fortare opp til Sognefjellet enn det fleirtalet med kapteinen i spissen hadde sett for seg. Lengselen etter vaflene på Sognefjellshytta vart for stor, eller trudde dei at det var lagt inn ein spurtpremie for fyste mann opp Sognefjellet? Hovudfeltet heldt ein jamn og roleg fart oppover stigningane mot Sognefjellet. Temperaturen stein i takt med terrenget, og på det varmaste kom den opp i rundt 30 grader. Det var i år som kvart år ein heilt ubeskriveleg følelse å koma opp på matstasjoen ved Sognefjellshytta. Då gjaldt det å få i seg nok føde til å klara den resterande distansen til Sogndal. Vaflene smakte ufortreffeleg, og dei gjekk ned på høgkant. På Sognefjellshytta trefte me også dei som skulle sykla den Vetle Jotunheimen bl.a. Ove Matland, som sette flaska sin på den samme strategiske plassen i år som i tidelegare år han har deltatt på dette rittet. Då kunne han berre snappa opp flaska i fart før han susa ned Sognefjellet i 80-90 km/t.
Frå Sognefjellshytta og ned til Skjolden gjekk det fort, men me fekk eit glimt av Storen i det me for forbi han, der han reiste seg meistetisk mot den blå himmelen. Det gav ny livskveik og nye krefter. I siste sving før Skjolden skjedde det at ein av våre ryttarar pungterte pga. varmgang i felgen, som resulterte i at slangen hadde smeltet. Det bør ein tenkja på neste gong ein skal ned lange bratte nedstigningar. Godt var at det ikkje skjedde i høg fart.
Me fekk oss ein ekstra pause på ca. 10 min., medan me ventar på at dei skulle skifta slange. Baktroppen som hadde hjelpt den uheldige ryttaren med å skifta slange, var glade då dei såg at me hadde venta på dei (det var ein del av pakken at me skulle stopp i tilfelle noko punkterte). Utover Sognefjorden vart med eit felt på ca. 20 ryttere (det viste seg at me var det største feltet som kom i mål). Farten låg rundt 35-40 km/t, og rulla gjekk heile tida. Opp siste bakke (Marifjøra ca. 11 km med jevn stigning) kom termperaturen opp i 36 grader, og sveitten den formelg sildra ned frå panna. Gleda og adrealinet steig betrakteleg, når me endeleg nådde toppen av Marifjøra og kunne setja utfor ned mot Hafslo og Sogndal. Siste strekket rundt Sogndalsvatnet gjekk greit og i mål kjørte me med låst kjede til akkompagement av kapteinen si medbrakte fløyte.
Gleda var stor då me kom i mål, og at me hadde greidd målet på 17 timar. Slutt-tida vart 16 timar og 42 minutter. Då hadde me hatt pausar på til saman 60 minutter. Samarbeide hadde fungert frå start til mål for dei aller fleste, og me hadde fylgd det opplegget som me vart samde om på fyrehand. Då var det å få seg ein velfortjent dusj, eit etterlengta måltid og ein napp, før festen for kvelden starta. På programmet stod kareoke med Trond Klinge Johnsen og Frode Asperheim. Ove Matland skulle fortelja oss korleis han skulle setja ny rekord på Bergen-Voss neste år, med veteraner i pulje 1. Klarte han ikkje det truga han med å sykla distansen tilbake til Bergen berre iført sykkelsko. Det kan verta eit spannade prosjekt. I tillegg skulle sjølve rittet diskuterast i detalj frå Lærdal til Sogndal. Dessverre hadde både Frode og Trond mista stemma i løpet av turen, så me gjekk glipp av konserten. Ove fant det ikkje tilfredsstillande å liggja på ei hard madrass i gymstalen i Sogndal, så han stakk attende til Kultur- og vintersporstbyen Bergen utan å gje eit ord. Likevel var det ein god gjeng ryttarar som samla seg på Lærdal Pub, med Blokken i spissen. Vesketapet som me hadde hatt det siste døgeret vart snart kompensert med god drikke og praten gjekk leveleg. Likevel var det tideleg kveld på dei fleste og ei god natt søvn. Det er ikkje til å leggja skjul på at Jotunheimen Rundt er ein strabasiøs tur for alle som deltek, men med den råma som omgjev rittet og den gode lagånda, vert det likevel ein fantastisk tur. Neste morgon var det felles frukost på hotellet, før me vende nasa attende til Bergen neste morgon. Litt støle, men etter tilhøva bra. Forhåpentlegvis hadde dei fleste hatt ei fin oppleving, og kanskje gjer me dette igjen neste år.
Til slutt vil me også gje arrangørane honnør for eit flott og profesjonelt gjennomført ritt, med god service, god mat og god drikke.
Med vyrdsam helsing
Sigbjørn John Huun
roadcaptain
09.07.08 Ove Matlands Rapport fra Lille Jotunheimen 2008
Løype: 137 km fra Lom til Sogndal
Deltakelse: 193 startende, 164 fullførende, herav 4 fra BCK:: Ove Matland, Bjørn Chr. Larsen, Eirik Vassenden og Arne Hopsdal.Værforhold: Sol, varmt, noe vind enkelte plasser, mest mot.
Ove, Bjørn og Eirik tok bussen fra Sogndal lørdag morgen. Det er en fin tur, der vi pleier å møte de første rytterne i Store Jotunheimen ved Marifjøra. En annen fordel med bussturen er at vi får satt fra oss flasker i veikanten ved Sognefjellshytta, som vi kan plukke opp under rittet.
Oves opplevelse av rittet:
Tempoet i begynnelsen var temmelig labert, så noen rekord ville det uansett ikke bli i år. Siden jeg selv innehar rekorden (3:49:00 fra 2004), så jeg det heller ikke som min oppgave å oppildne de andre i feltet til rekordforsøk
Men da den første lange bakken opp mot Jotunheimen Fjellstue startet, syntes jeg det var på tide å teste ut styrken til de andre i feltet. Jeg støtet og kjørte på så melkesyren formelig boblet i munnvikene. Men ledelsen ble ikke så stor, bare ca. 100-150 m på det meste, og da jeg skjønte at det ville bli motvind på flatene inn mot Bøvertun, fant jeg det mest fornuftig å legge meg tilbake i feltet igjen (dette var nå redusert fra 193 til ca. 15 stk.). Det var viktig å spare kreftene til de
virkelige stigningene begynte.
Etter Bøvertun la jeg meg som nr. 2 og fulgte lederen lett opp de bratte kneikene til Krossbu, der serpentinsvingene begynner. Så gikk jeg selv i tet og økte farten ytterligere. Nå begynte feltet for alvor å sprekke opp, og på toppen var det bare 2 andre som hang med. Vi kaller dem heretter Knoll og Tott.
Knoll kjørte rett forbi Sognefjellshytta, mens jeg og Tott måtte hente flasker. Jeg hadde satt mine flasker i en plastpose på veiskulderen, slik at jeg kunne plukke dem opp i fart, mens Tott måtte av sykkelen og grave sine frem fra en snøfonn (han ville være sikker på at ingen skulle stjele dem
). Selv om vi to i front var gentlemen og ventet på ham, brukte han nok en del krefter på å kjøre oss inn. Noen av de som hadde falt av i bakken hadde nå også innhentet oss, men alle var tydeligvis slitne, for da jeg begynte kjøre på i småbakkene innover fjellet, falt alle unntatt Knoll av.
Vi to jobbet så sammen helt frem til den første lange, bratte nedkjøringen til Hervabui. Da satte jeg meg ned på overrøret i velkjent utforstilling - og VIPS så var også Knoll borte som dukk for sol. Nå var det 80 km inn til mål, herav 20 km ned til Fortun. Siden jeg ikke er spesielt god alene på flater i motvind, måtte jeg opparbeide en solid ledelse i unnabakkene. Det ble en slitsom og hasardiøs nedkjøring, ikke minst pga. alle bilene og rytterne som måtte passeres. Jeg måtte snirkle meg forbi bilene på både innside og utside, og hadde sannsynligvis dobbelt så stor fart som enkelte av de rytterne jeg passerte, men det gikk heldigvis bra i år også - utrolig nok! #:-s
Solosyklingen langs fjorden gikk ganske fint til å begynne med, men man svetter enormt mye ved hard kjøring i sterk varme, og når jeg nærmet meg Marifjøra, innså jeg at jeg hadde alt for lite drikke igjen. I en slik situasjon hjelper det ikke mye å rasjonere, for man blir bare mer og mer dehydrert så lenge man drikker mindre enn man svetter. På vei mot toppen ble siste dråpe drukket, og nå gikk det ikke lang tid før problemene startet for alvor. Jeg begynte jeg å bli svimmel i nedoverbakkene, og svimmelhet og stor fart er en dårlig kombinasjon. Jeg begynte å kikke på flaskene til dem jeg passerte. Var det noen som hadde væske på begge flaskene? Jeg oppdaget noen, men før jeg klarte å manne meg opp til å spørre, så var jeg allerede 50 meter forbi dem, og jeg kunne jo ikke bremse, for da ville jeg tape tid
Men det ble bare verre og verre, så ved Hafslo ble jeg tvunget til å bremse kraftig opp og tigge en sliten danske om han kunne avse noen dråper. Han var nesten tom selv, men jeg fikk likevel ta en liten slurk, og det hjalp meg til å komme meg helskinnet ned til fjorden.
Så var det siste stykket inn til mål (grøss og gru!) :-s. Jeg så etter hvert broen i det fjerne, men vurderte likevel å tigge drikke fra hver eneste rytter jeg passerte. Likevel: Stoltheten og frykten for en ny oppbremsing, med tidstap og fare for å bli innhentet av de bak, vant over tørsten. Jeg kom meg til mål så vidt det var - uten å kollapse.
Etter at jeg hadde fått i meg vann, og kommet til hektene, kjente jeg en fryktelig gangsperr i setemuskulaturen. Kunne knapt sitte, og måtte streve hardt for å få av og på sko og klær. Føltes ganske teit å stabbe rundt i området som en giktbrudden 90-åring, så jeg satte meg like godt i bilen og kjørte hjem etter en god grillmiddag.
Dette var noe annet enn å kjøre søndagstur i Bergen-Voss, ja! Herved er myten motbevist en gang for alle: Lille Jotunheimen er slett ikke et ritt for pingler og nybegynnere!
Ove
06.06.08: Jotunheimen rundt!:
Gode medsyklistar!
På laurdag går Vestlandet sitt vakraste eventyr av stabelen, når over 2 000 sykelistar tek turen frå Kultur- og Vintersportsbyen Bergen gjennom fagre Hardanger til Voss.
For dei av oss ikkje kjem til og avslutta sesongen på laurdag, er det mange flotte ritt på denne tida av året kor det er best å sykla på våre breddegrader. Eit av desse, som heilt klart er på nivå med Bergen Voss er styrkjeprøven Jotunheimen Rundt. I år går dette rittet av stabelen fredag den 4. juli kl. 21.05.08 frå Lærdal.
Også i år vil me i Bergen CK prøva å få til eit felles opplegg i samband med dette vakre rittet, som går gjennom storslått natur. I fjor var me 14 ryttere som stilte til start, og 10 av oss kom saman i mål (dei siste fire kom også i mål). Me hadde ein fantakstisk tur frå start til mål.
Intensjonen med opplegget er at me skal køyra som eit lag frå start i Lærdal til målgang i Sogndal, kor me skal utnytta fyremonene med det å køyra som eit lag med rullering og godt samarbeid til beste for alle. Målsetjinga med omsyn til tid vil vera ein stad mellom 16 og 18 timar. Dette skal vera ein sosial, kulturell og sportsleg hending for deltakarane, med gode pausar for inntakt av mat og drikke. Dersom nokon av oss punkterer eller får andre tekniske problem skal me vera solidariske og venta på vedkomande.
Dei av dykk som tykkjer dette er interessant og som kan tenkja seg å vera ein del av dette fellesopplegget kan ta kontakt med underteikna.
NB!!! Ein viktig fyresetnad for deltaking på dette rittet, er at værprognosene er nokolunde opplyftande. Underteikna kjem ikkje til å delta dersom det er meldt kaldt og vått ver.
Me vil også prøva å få til felles transport frå Bergen til Lærdal og attende, med avreise seinast kl. 15.00 frå Bergen fredag den 4. juli. Dei som har kjøretøy til disposisjon vert bedt om å gje melding til underteikna. Rittet startar om kvelden fredag den 04.07, og i høve til den sluttid me tek sikte på so startar den kl. 21.05.
Vonar å høyra frå Dykk som er interesserte!
Kontaktperson: Sigbjørn John Huun
sihuu(alfakrøll)innovasjonnorge.no eller 91 60 88 51